Om klinisk ernæring 2018-01-24T09:36:32+00:00

OM KLINISK ERNÆRING

Klinisk ernæring innebærer å forebygge utvikling av sykdom og å påvirke utvikling av allerede eksisterende sykdom ved å påvirke viktige biokjemiske prosesser gjennom å tilføre mer eller mindre av visse næringsstoffer som er kritiske for den aktuelle tilstanden.Det kan også innebære å tilføre næringsstoffer som kroppen vanligvis ikke trenger, men som blir avgjørende i den aktuelle situasjon.

Vi kan sammenligne næringsbehov og tilførsel med en glidelås. En glidelås kan lukkes fordi tennene på høyre og venstre side passer til hverandre. Den ene siden av låsen er kroppens behov. Den andre siden er diettsammensetningen. Når næringstilførselen inneholder alle de stoffene organismen trenger i de mengdene som trengs, passer glidelåsens sider og den kan lukkes.
Ved en rekke tilstander endres behovet for visse stoffer dramatisk. Den ene siden av glidelåsens tenner blir lengre eller kortere. Hvis den andre siden ikke endres tilsvarende, kan ikke låsen lukkes. Kroppens behov blir ikke dekket.

Klinisk ernæring er et av de viktigste indremedisinske ”verktøy” vi har ved siden av annen medisinsk behandling som kirurgi og medisinering. Det er viktig å se helheten i pasientens situasjon og ikke bare det syke organet. Når klinisk ernæring benyttes sammen med annen medisinsk behandling kalles dette klinisk ernæringsmessig understøttelse. Klinisk ernæringsunderstøttelse kan enten benyttes ved spesielle dietter komponert for formålet, eller det kan tilføres viktige essensielle næringsstoffer som diettsupplement designet spesielt for formålet.

Flertallet av klinisk ernæringssupplement og dietter selges gjennom dyrleger/ dyreklinikker ut fra filosofien om korrekt supplement basert på korrekt diagnose og klinisk tilstand. I mange tilfelle må man i tillegg til klinisk undersøkelse også ha informasjon fra blodprøver for å kunne velge korrekt supplement og dose.

Hvordan fungerer dette i praksis?

Slik virker klinisk ernæring effektivt.

Eksempel 1
Klinisk ernæring ved nyresvikt.

Ved nyresvikt klarer ikke nyrene å skille ut avfallsstoffer og stoffer som skal skilles ut (som urinstoff, kreatinin, og fosfor), slik at disse stoffene hoper seg opp. Samtidig lekker vannløslige stoffer som visse vitaminer ut med urinen.
Ved å sette sammen en diett som tilfører ekstra mengde av de stoffene som lekker ut, samtidig som den er restriktiv på protein, salt og fosfor. Dermed blir det mindre avfall å skille ut for nyrene. Hvis vi samtidig tilfører spesielle omega3 fettsyrer som demper betennelse og øker blodgjennomstrømningen i nyrene, blir arbeidsforholdene for det påkjente nyrevevet mye bedre.  Slik kan klinisk ernæring legge forholdene til rette for at den skadde nyren kan fungere tross nedsatt funksjon.

Eksempel 2
Klinisk ernæring ved halthet og leddskader

Leddbrusken er svært viktig for normal leddfunksjon. Brusken Brusk består av lange sukkertråder som binder vann. Disse er festet i en vev av bindevev og lages av bruskceller i veven. Brusk inneholder derfor 80 % vann og virker som støtdempere eller fjæring i leddene. Brusken er uten blodkar og nerver og ernæres via leddvæsken. Leddvæsken lages av leddkapselen, bindevevshinnen, som holder leddet sammen til et lukket hulrom. Ved leddskade oppstår en betennelse i leddkapselen. Betennelsesstoffer herfra vil bryte ned trådene i brusken, slik at leddbrusken blir sprø og slites unormalt raskt bort. Uten normal fjæring i brusken er det svært vondt å belaste leddet.
Normalt lager kroppen selv tilstrekkelig av de spesielle sukkerforbindelsene som brusktrådene er laget av. Ved skade øker behovet for disse dramatisk, og kroppen klarer ikke å øke egenproduksjonen tilstrekkelig.

Klinisk ernæringsmessig understøttelse av en slik tilstand er å ernære bruskcellene med tilstrekkelig av de spesielle sukkerforbindelsene som er byggesteiner til brusktrådene til å gjenoppbygge dem, og samtidig tilføre næringsstoffer som blokkerer nedbrytningen og betennelsen.  Dermed opprettholdes normal bruskfunksjon i størst mulig grad.

Glukosamin, chondroitin, EPA og c-vitamin er eksempler på slike bruskbevarende næringsstoffer som både reduserer utvikling av artrose, og normaliserer bruskstoffskiftet.

Mange er ikke klar over at det viktigste vi kan gjøre for et ledd med artrose er å bevare brusken best mulig. Forkalkninger gir leddet mindre utslag og gir en fremføringshalthet, men leddet kan fortsatt benyttes og bære vekt, bare med mindre bevegelsesutslag. Blir derimot brusken borte, kan man ikke lenger legge tyngden på benet. Da er løpet kjørt for leddet. Dette kalles en støttehalthet. Observerer vi mennesker som må ha proteser i knær eller hofter, er det nesten uten unntak fordi brusken har blitt for tynn.

Behandling av leddskader er ofte å gi smertestillende og betennelsesdempende medisiner kombinert med daglig moderat bevegelse av leddet.

Klinisk ernæringsmessig understøttelse av behandlingen vil i tillegg virke bruskbevarende ved å hindre/ forsinke nedbrytning av brusken, og bidra til å opprettholde og reparere brusken gjennom tilførsel av de viktige byggesteinene i de økte mengder som organismen trenger i denne situasjonen.